Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad.

Jeg fikk en ring forleden på skoleturneen jeg er på i Oppland, av en 2. klassing. Han het Halvor, sa han og rakte meg den rødmende. Ringen var i plast, et hjerte. Før jeg rakk å si takk, hadde han sprunget ut av klasserommet. Det var siste økten på forfatterbesøket mitt, vi var alt på overtid og han hadde nok sprunget til skolebussen, sa læreren. Halvor, han er fæl til å springe, han. Raskest i klassen, raskere enn alle i 3. klasse, også.

Dagen etter, på neste skolebesøk, fikk jeg tre tegninger og ti klemmer. En jente betrodde meg at hun skulle ønske jeg var mormoren hennes. Fordi jeg hadde sånn fin mormor-stemme da jeg leste.

Sånn kunne jeg ha fortsatt. De gode opplevelsene jeg får i møtene med elevene er ikke et unntak fra regelen, det ER regelen. Barn gir av seg selv. Alltid. Smilene jeg får når jeg står overfor 7-åringer, 8-åringer, 9-åringer, er ekte. Kloke, ærlige tanker serveres, lykkelig latter kommer når noe gøy sies, de ler alltid med meg - aldri av meg. Gleden det gir å få være utøver i Den kulturelle skolesekken og møte herlige, rause barn, å få spre leseglede og leselyst, ja, den kan knapt beskrives.

Det er virkelig synd at lettlestbøker aldri blir anmeldt av kritikere, at de sjelden er å finne i bokhandelen. Heldigvis har bibliotekene dem, både folkebiblioteket og skolebibliotekene. Og barna anmelder, på sin måte. Jeg spør alltid, jeg, etter å ha lest en «Helt Max»-bok: Var den bra, eller?

JA, roper alle sammen. Den var morsom og spennende. Kan du lese den en gang til?

Jeg leser nok bare én gang, barna leser bøkene våre mange ganger. Ofte skriver de egne historier, inspirert av forfatterbesøkene våre. Lærere sender mailer og takker for at vi forfattere kommer til skolene deres. Jeg takker for kaffen servert av sjenerte kulturverter, hustrige musikkrom, vippende bord og sjenerøs applaus, krav om autograf og om ikke jeg kan komme tilbake. Klart jeg vil! For møtet med barna, leserne, dem jeg vil nå med tankene mine, påfunnene, historiene; ja, de møtene gjør meg så glad.   

Lillehammer bibliotek - et vakkert sted på denne jord

Gaver: Hjertering og sjirafftegning

Her kommer 2.klassingene marsjerende 

Kaffekoppkjerringa

Hodet mitt er alltid mange steder samtidig. Et bevis på det er antall kaffekopper jeg sprer om meg. Jeg starter dagen med rykende varm kaffe, alltid en grunn til å stå opp, er den koppen. Med dagen starter andre gjøremål og hvor ble det av koppen på vei til påfyllet? Ufattelig irriterende hver gang. Jeg bor i en leilighet med normal størrelse, så vi snakker ikke om et palass av plass til å rote den vekk, riktig nok er den fylt til randen av møbler og ting og tang. Jakten gir som regel resultater. Bak blomsterpottene eller i mikrobølgeovnen, i kjøleskapet, dusjen?, i klesskapet.

Jeg har mange kopper. Det er lurt, for kaffen må alltid drikkes av samme kopp, vi har alle vårt. Koppen skal være god å holde i, god å drikke av, gjerne være en kunstopplevelse. Koppene har fast hylleplass. Jeg har fjorten stykker - to ukers lager, med andre ord, fjorten farger, hver morgen har som regel sin. Trøtt krever oransje, uro trenger hvitt. Rosa en søt morgen og turkis når tankene lugger.

Og sånn går nå dagan.

Hvor er den hvite koppen!!!   

Et syn for guder

Jeg vet ikke om noe som gjør meg mer nedstemt enn å gå i bokhandelen.

Det skjedde etter at jeg ble forfatter.

Før, som barn, hadde uka to høydepunkter: Utdelingen av ukepenger og gåturen opp til Oppsalsenteret og bokhandelen hvor jeg kunne kjøpe bøker for dem. Lønna var 10 kroner og «Frøken Detektiv» kostet 9,90. Det ble igjen ti øre til snop, jeg kjøpte alltid to smørbukk-karameller for de varte lengst. Da jeg hadde alle bøkene til både «Frøken Detektiv» og «Hardyguttene», måtte jeg opp en prisklasse for GGP-bøkene koster 14,90. Det betød intens jobbing. Det var trilleturer med de minste barna i blokka og det ga noen kroner, og så var det vindusvask hos gamle fru Jarne i niende. Heldigvis hadde hun så møkkete briller at det lureste var å pusse dem, så ble resultatet uansett bra, for pusse vinduer, kunne jeg ikke. Ikke for det; jeg hadde ikke hjerte til å ta penger for det heller, for hun hadde ikke så mye å rutte med. Men for en leseglad person som helst ville eie bøkene sine – for så klart lånte jeg masse bøker også, en Hardyguttbok var jo utlest på to timer, ble jeg oppfinnsom på hvordan jeg kunne tjene nok penger. Stå opp tidlig søndag morgen og plukke tomflasker der ungdommene hang lørdag kveld, som i Skøyenparken eller på Irma-senteret. Selge kreftmerker, var også smart, fordi selgeren fikk tjue prosent av salget, og da lønte det seg å være tidlig ute for å få den beste plassen på Skøyenåsen T-banestasjon, på selve perrongen. Der hersket det en ro, travle fedre og mødre hadde rukket frem og fikk fem minutters hvile før banen kom. Intens jobbing betalte seg, og på kort tid hadde jeg rekka full av GGP-bøker i hyllene mine.      

Så ble jeg forfatter. Så gikk jeg i bokhandelen med forventningsfulle skritt. Kanskje jeg møtte noen unge lesere med tindrende øye, kikkende rundt seg, som lot fingrene gli over blanke bøker – det finnes ikke noe bedre enn lukten av ny bok - for å finne boka som inviterte henne på en reise i fantasien, til et annet univers, i en drivende spenningshistorie, inn i fortellingen om den kreftsyke jenta og hennes skjebne. Kanskje hun til og med fant min bok, og valgte den? For et syn det hadde vært!

Min skjebne ble denne. Jeg fant ikke boka mi. Ikke i den første bokhandleren, heller ikke i den neste. På tredje forsøk hadde jeg flaks. Den sto der, pent i hylla sammen med andre på «K». Ryggen ut. Jeg tok den ut, var stolt. «Lykke til på ferden», sa jeg til den. «Håper du kommer hjem til en ekte bokelsker». Jeg gikk en ekstra runde i butikken. På noen bord lå det stabler på stabler med bøker. Oversatte bøker, dagbok-bøker. En ung leser i følge med sin mor gikk bort til den ene stabelen. «Kan jeg få denne, mamma», spurte hun og løftet opp en. «Har du ikke den, da?» svarte moren. «Nei, dette er den siste i serien», svarte datteren.

Det ble kjøp. Jeg tenkte en god del på det kjøpet. Grublet, gjorde jeg. Til slutt skjønte jeg hva jeg hadde sett: En ung, lykkelig og forventningsfull leser gå ut av bokhandelen.

Et syn for guder.