Jeg vet ikke om noe som gjør meg mer nedstemt enn å gå i bokhandelen.
Det skjedde etter at jeg ble forfatter.
Før, som barn, hadde uka to høydepunkter: Utdelingen av ukepenger og gåturen opp til Oppsalsenteret og bokhandelen hvor jeg kunne kjøpe bøker for dem. Lønna var 10 kroner og «Frøken Detektiv» kostet 9,90. Det ble igjen ti øre til snop, jeg kjøpte alltid to smørbukk-karameller for de varte lengst. Da jeg hadde alle bøkene til både «Frøken Detektiv» og «Hardyguttene», måtte jeg opp en prisklasse for GGP-bøkene koster 14,90. Det betød intens jobbing. Det var trilleturer med de minste barna i blokka og det ga noen kroner, og så var det vindusvask hos gamle fru Jarne i niende. Heldigvis hadde hun så møkkete briller at det lureste var å pusse dem, så ble resultatet uansett bra, for pusse vinduer, kunne jeg ikke. Ikke for det; jeg hadde ikke hjerte til å ta penger for det heller, for hun hadde ikke så mye å rutte med. Men for en leseglad person som helst ville eie bøkene sine – for så klart lånte jeg masse bøker også, en Hardyguttbok var jo utlest på to timer, ble jeg oppfinnsom på hvordan jeg kunne tjene nok penger. Stå opp tidlig søndag morgen og plukke tomflasker der ungdommene hang lørdag kveld, som i Skøyenparken eller på Irma-senteret. Selge kreftmerker, var også smart, fordi selgeren fikk tjue prosent av salget, og da lønte det seg å være tidlig ute for å få den beste plassen på Skøyenåsen T-banestasjon, på selve perrongen. Der hersket det en ro, travle fedre og mødre hadde rukket frem og fikk fem minutters hvile før banen kom. Intens jobbing betalte seg, og på kort tid hadde jeg rekka full av GGP-bøker i hyllene mine.
Så ble jeg forfatter. Så gikk jeg i bokhandelen med forventningsfulle skritt. Kanskje jeg møtte noen unge lesere med tindrende øye, kikkende rundt seg, som lot fingrene gli over blanke bøker – det finnes ikke noe bedre enn lukten av ny bok - for å finne boka som inviterte henne på en reise i fantasien, til et annet univers, i en drivende spenningshistorie, inn i fortellingen om den kreftsyke jenta og hennes skjebne. Kanskje hun til og med fant min bok, og valgte den? For et syn det hadde vært!
Min skjebne ble denne. Jeg fant ikke boka mi. Ikke i den første bokhandleren, heller ikke i den neste. På tredje forsøk hadde jeg flaks. Den sto der, pent i hylla sammen med andre på «K». Ryggen ut. Jeg tok den ut, var stolt. «Lykke til på ferden», sa jeg til den. «Håper du kommer hjem til en ekte bokelsker». Jeg gikk en ekstra runde i butikken. På noen bord lå det stabler på stabler med bøker. Oversatte bøker, dagbok-bøker. En ung leser i følge med sin mor gikk bort til den ene stabelen. «Kan jeg få denne, mamma», spurte hun og løftet opp en. «Har du ikke den, da?» svarte moren. «Nei, dette er den siste i serien», svarte datteren.
Det ble kjøp. Jeg tenkte en god del på det kjøpet. Grublet, gjorde jeg. Til slutt skjønte jeg hva jeg hadde sett: En ung, lykkelig og forventningsfull leser gå ut av bokhandelen.
Et syn for guder.
