Jeg snakker mye med meg selv fordi jeg er en del alene. Alenetilværelsen er selvvalgt, jeg trenger ro rundt meg når jeg jobber. Men så blir det jo litt stille. Da er det koselig å høre en levende stemme, selv om det bare er min egen. Jeg tror det blir sagt mye fornuftig innen for mine fire kontorvegger.
Rett ved meg, står gulvklokka mi. Den er fin, brun, praktisk og en kjær ting, morfaren min bygde den, dessuten passer den til interiøret. Dessverre var den lenge i ustand. Jeg fikk den endelig reparert, og det var bra, for den slår så fint hver halvtime, synger, liksom. Hver halv time kunne jeg også synge med meg selv: - Ding, dong, klokken min, sang jeg. - Ding dong. Høydepunktet er midt på dagen, for da slår den tolv slag. Ulempen er de tolv slagene ved midnatt, det er på et tidspunkt jeg prøver å sove. Fem om morgen, er altfor tidlig å bli vekket.
Lite søvn gjør meg sur, mer enn det, det gjør meg gretten. Vond å være sammen med; ond, til og med, som når jeg blir holdt for lenge borte fra skrivingen. Det ble konsekvensen av et stadig voksende søvnunderskudd. Jeg gikk til det tunge skrittet å fjerne det ene loddet. Det som lager lydene. Like etter var jeg på besøk hos stesønnen min. Der fikk jeg hilse på Kjell-Marvin, den nye vennen hans. Kjell-Marvin er en robot, og hver dag klokken halv ett har han bestemt at Kjell- Marvin skal få leve, i en halv time. Livet til Kjell-Marvin er nyttig, for han støvsuger. Det er noe jeg glemmer iblant. Å støvsuge. Derfor skal jeg kjøpe broren til Kjell-Marvin. Han har ikke fått navn ennå, vi må bli kjent først. Jeg gleder meg til å høre lyden hans, for den til Kjell-Marvin er så fin, han synger en trudelutt hver gang han har gjort jobben sin. Katten min kan også glede seg, for jeg har sett på youtube at mange katter liker å sitte på roboter. Det som er bra, med min kommende venn, er han finner veien helt hjem selv. Best av alt; etter trudelutten, er han stille i et helt døgn.
