Mitt liv som sunn (som rimer på hund) - del 1

Jeg driver og utvikler et forhold til julepresangen min, en skrittmåler. Jeg har hatt skrittmålere før, jeg har brukt dem, glemt dem, mistet dem. Ett sted på veien mistet jeg kondisen, også. Eller kanskje var det treningslysten, det er ikke godt å si hva som kommer først. Det skorter ikke på ønsker. I perioder sitter jeg og jobber i opptil tolv timer i strekk foran pc-en, klart jeg ønsker å komme meg ut, jeg ønsker å være i form, jeg ønsker i alle fall å være såpass trent at jeg greier å:

1. Danse løssluppent til «September» av «Earth, Wind and Fires» (Den tar tre minutter.)

2. Rekke t-banen – det vil si å kunne løpe uanstrengt i ca. åtte hundre meter – som er avstanden fra utgangsdør til t-banedør.

3. Bære tolv halvannenliterflasker Farris (gul) opp til fjerde etasje uten å besvime av åndenød.

Fitbit, heter vidunderet. Den kan mye. Teller trappetrinn, kilometere og kalorier, og den synkes til pc-en min og mobilen. Den har god hukommelse og den er full av ros. Ukentlig får jeg premier og utmerkelser som «Congrats on earning your first Urban Boot badge» Alt jeg gjør, synes Fitbit, er bragder. Min første maraton (42135 skritt målt) Mine første hundre trappetrinn. Fitbit er, spør du meg, skikkelig oppmuntrende, min egen heiagjeng.

Jeg har nå god oversikt over hvor mange skritt jeg går når dagen inneholder kun skriving og henting av fire – fem måltider fra kjøleskapet og noen toalettbesøk. Rundt 1000 skritt. En dag på interiørjobben min med et par besøk på lageret der: Rundt 10 000 skritt. Ingen jobb for lathanser!

Jeg er fornøyd når jeg har greid å gå 5500 skritt på en dag, som er rundt 4 kilometer, jeg blir bredt smilende hvis jeg greier 10000, minimumsgrensen på en dag er 3000 skritt. Etter å ha holdt på med dette i nå snart tre uker, kjenner jeg at det funker. Jeg går mer, jeg har blitt sprekere, og gladere.

Det finnes nok av gode løsninger for å få ekstra skritt. For eksempel reserverer jeg stadig bøker på biblioteket. Biblioteket er innen gåavstand, og nå henter jeg ikke fire om gangen. Nå henter jeg en hver dag over fire dager. Ekstra skritt! Muligheter for andre mål, som å lese én bok hver dag.

I går da jeg snakket med en eldre slektning i telefonen, sa jeg spøkefullt at jeg måtte legge på fordi jeg skulle ut og lufte skrittmåleren.

-          Jeg har blitt sunn, la jeg forklarende til.

-          Har du fått deg hund?

-          Jeg har ikke fått meg hund, jeg har fått meg skrittmåler, ropte jeg.

To sider av samme sak, spør du meg. 

Fitbit, din gode tur-tellervenn. 

Grå mus med selvtilliten til en mammaelefant.

Det slo meg her en dag: Jeg tror kanskje bilen er min beste venn. Hva den ikke vet - og har måtte tåle av betroelsene og bannelyder og 

Bærende stødig på alle elendige unnskyldninger. Å-beklager-at-jeg-er-litt-sen-men-bilen-nektet-å-starte … -og-motorstans-igjen … og-er-det-ikke-typisk-at-bilklokka-ikke-stiller-seg-automatisk-på-sommertid,

Bod for lommelykter, kattemat, kleshengere, klær på vei til frelsesarmeen, permer, tomflasker, dekk, jekk, hammer, grus

Bud-bil for dem som glemmer joggesko eller mattebok

Ekspert på å starte og kjøre i tredje gir

Gjettelekmester når veien blir for lang og gul-bil-mitt-skip-er-lastet-med

Gråtestøtte etter avslag og når livets dager er tunge

Gudinne som klarer bratte bakker, lukeparkeringer og å stå rakrygget ved siden av biler uten striper i lakken

Interiørkammeret før foto-opptak med puter og pynt og blomster og fotoutstyr og

Julenisse når gaver dukker opp under jekken i april

L-learner for fremtidens sjåfører

Lyttende til stor litteratur når lydbøker av Roy Jacobsen spilles

Optimistisk kjørende forbi penisforlengerne litt over tillatt fartsgrense

Passer på lommebok-nøkler-mobil, hvor skulle de ellers være?

Raskt leverende matpakker som ble glemt på kjøkkenbenken

Skap for Toppris når alle i familien har godtestopp

Tilgi meg for at jeg glemmer hva slags merke du er, at du ofte har lite med drivstoff, olje og spylervæske, at du må hyle hver gang du starter, at jeg mistror deg, for du leverer alltid

Venner er ofte like, både inni og utenpå. Du, min venn, har bulker, ruster, gråner, du ligger lavt i terrenget og synes sjelden for du likner mange. Du står likevel løpet ut; selv om du er liten og verden stor fyller du din plass. Du fortjener honnør og en vårstuss.

Haakon, gidder du å skifte dekk på bilen min?

Bokbuffe med bonuskaffe og sjiraff-pepperkaker

Nå får du de to Tessa-bøkene signert for kun kr 100,- -  

MEN ... Frakt koster kr 90,-            

Jeg har derfor et glimrende alternativ som er mye billigere. Hent bøkene hos meg og få kaffe på kjøpet. Etter 27. november følger fantasifulle sjiraff-pepperkaker med. 

Først skapte Gud mannen. Så fikk han en bedre ide og skapte bestefaren.

Morfar er ofte med i det jeg skriver. Jeg vet hvorfor. Jeg var glad i ham, han betydde mye for meg i oppveksten. Jeg feiret ham med glede på søndag selv om han har vært død i over tretti år.

Morfar var modig. Han kjempet for landet sitt, for et fritt Norge, under 2. verdenskrig. Han måtte sitte på Grini, han ble slått og plaget, men røpet seg aldri. Han måtte leve resten av livet med et knust kravebein. Det gjorde ham sammensunket. Men var han det? Åh, nei. Han var rakrygget og stolt, og han var raus og generøs. Han var lærer, og hadde ofte elever med skrive- og lesevansker. Han brukte sommerferiene på å undervise dem. Han ville at de skulle møte trygge på skolen. Spare dem for mobbing og trakassering. Dessverre var det mye av det før, som nå. Jeg var mye sammen med morfar i sommerferiene, alltid mens han underviste, sånn lærte jeg å lese og skrive tidlig.

En sommer hadde morfar en elev – en jente med dysleksi. I tillegg hadde hun rødt hår og fregner og hun slet på skolen. Morfar lærte henne å skrive ved å oppdage hva hun likte. Jenta var glad i hester, hun kunne hester. Fortell om det, rådet han. Du er jo en ekspert, fortell alt du kan, og legg på med litt fantasi. Jenta begynte nølende å skrive, hopp bukk over skrivefeil, sa morfar. Det tar vi siden. Jenta merket at hun likte å bruke fantasien, likte å skrive. Hun fikk selvtillit, hun kunne fortelle, hun hadde historiene i seg. Så lærte vi litt regler. Hvordan disse bokstavene hang sammen. Det gjorde vi med lek og sang. Vi satte toner på reglene, morfar var god i musikk. Jenta gikk tilbake til skolen etter sommerferien, stolt og glad. Hun hadde knekket koden, hun mestret skrivekunsten! Jeg lyttet, lærte, det var kanskje da forfatterspiren ble sådd i meg. Siden har den vokst. Jeg bestemte meg for å skrive om det annerledes barnet. Fortelle hvor verdifullt det er. Jeg ville også skrive om mobbing, jeg vil mobbing til livs!

I høst var jeg på turne i Gudbrandsdalen - morfars dal hvor hans lærergjerning fant sted. Gjett om jeg snakket med ham på turen. Som alltid møtte jeg barn som er annerledes. Jeg merket meg at flere hadde problemer. Jeg merket meg også en lærer - Ane, het hun. Jeg registrerte at hun brukte ekstra mye tid på barna, lærte dem mestring ved sang og musikk. Hun strålte, hun ga, og hun fikk. Jeg fikk være med på undervisningen hennes, resten av dagen, det var så fint å være der.

Hørte du morfar, sa jeg i bilen. Det er mange som deg der ute.  

Morfar blir nok med i den neste romanen min, jeg gleder meg til å skrive den.