SKAL DET VÆRE ET BAD?
Hjernen min er full av inntrykk etter besøket i København Zoo. Høydepunktet var å ta på sjiraff-snuta. Den var myk, som gåsunger, varm og litt fuktig Jeg husker første gangen jeg tok på en sjiraff-snute. Det var i Kristiansand Dyrepark, høsten 2011.
Her får jeg lov til å mate sjiraffen Malin under biolog Helene Axelsens veiledning.
Det var et stort øyeblikk, og jeg husker jeg spurte om hvordan – eller hvem som steller pelsen til sjiraffene. Det siste sa jeg mest på spøk, det er jo ingen som stiller seg på en stige foran en sjiraff og børsten pelsen. Det skjer bare i fantasien til folk.
Jeg fikk høre at når det er regntid - for eksempel i Sør-Afrika, bruker sjiraffer mye tid å på gni seg mot trestammer. Flått og andre insekter setter seg der huden er som tynneste og gjerne under magen. Sjiraffer kan ikke riste pelsen slik hester og hunder kan for å få fjernet insektet, huden er for tett inntil kroppen. Sjiraffer må finne busker eller lave trær som treffer like oppunder buken, eller ruller seg rundt i sanden. Sjiraffer bruker også tunga for nappe vekk slitsomme gjester.
Noe så ergerlig at sjiraffer ikke kan svømme! Da kunne de ha tatt seg en tur i havet og blitt kvitt plagene. Dette leder frem til fakta nummer 8. Siden sjiraffer ikke kan svømme, bare vasser de. Det er helt sant; les her: Sjiraffen Monduli, som bor ved Tanzania Wildlife Departement, ble som kalv reddet fra å bli drept av en krypskytter. Han lever nær menneskene og har funnet seg et svømmebasseng på området hvor han bader rett som det er. Vannet rekker ham til lårene så det er aldri fare for at han velter. I tillegg til å ta seg en dukkert, liker han også å delta i fotball- og polokamper. Hvem har sagt at sjiraffer ikke liker å leke?
Utdrag fra faktaboken “Svaret er sjiraff”.