Han satte seg på den ledige stolen med en selvfølgelighet jeg måtte beundre. Han var pen, kanskje det var sånn pene menn opptrådte, hva visste vel jeg. Taus, var han også, og tankefull.
- Hva tenker du? spurte jeg etter at stillheten hans begynte å plage meg.
- Jeg tenker på trær, svarte han.
- Hvilket tre er favoritten din, da? lurte jeg på, noe måtte jeg si.
- Før var det oliventrær, men nå fordrar jeg dem ikke.
Jeg oppdaget at huden rundt øynene var skjør, at kinnene under det ukesgamle skjegget var vant til all slags vær, at øynene var blanke og hadde samme farge som sommergresset etter et regnskyll.
- Da har du valgt feil stol, sa jeg og reiste meg.
