Jeg var på klassetreff i helgen, vi hadde 36 års-jubileum. Det var så fint å møtes igjen. De fleste av oss har blitt grå, mange med tyngde på baken, alle rike på arr, av de gode og de som ennå gjør vondt. Vi diskuterte syttiåra, vi så på bilder, vi mintes lappebøker og yndlingsparfyme og håpløse forelskelser.
Vi dro hjemover i en bil full av latter, kjørte rolig, nattsynet er ikke lenger hva det var. På motorveien passerte vi en russebil. Den sto i krabbefila, noen kastet opp, noen måtte på do, de veivet rundt. Det var to grader ute. Tillatt fart på veien er 110.
Og jeg tenkte på min egen russejente og hennes venner, i en måned fremover venter mye. Festing, dåp, havbad, håpløshet, forkjølelse, dans, musikk, ellevill glede, forelskelser, krangel, kjærlighetssorg, sår, plaster, livsglede, og inne i mellom alt; prøver og tentamener og innleveringer.
Jeg håper dagene skaper gode minner, jeg håper vennegjengen om 36 år, kanskje, møtes, feirer livet.
Jeg tenker også på deg som teller dager, timer, minutter til russetida er over, som mer enn noen gang kjenner på annerledesheten, som går alene til butikken for å kjøpe et par øl, som prøver å gli inn i mengden der det er mange nok til at du blir usynlig, som etter russetida har de fleste russekortene igjen. Til deg vil jeg si: Om en stund er dette et minne, og en gang i fremtiden, kan det minnet utrolig nok få et gyllent slør over seg, selv om alt akkurat nå kjennes uendelig og ensomt.
