Av og til synes jeg ikke at jeg kan noe. Hva er egentlig jeg god til, spør jeg de rundt meg. Jeg har lyst til å være god på noe.
God til å mase, får jeg høre.
God til å minne på ting, retter jeg. Det er bare lov å si gode ting.
God på å gruble, blir det sagt.
Det er sant, jeg grubler mye på hvorfor så mange vil være gode.
Verdensmestergode.
Mesterskap hvor alle vinner?
Så god vil ikke jeg være, egentlig holder det i mengder å være god nok.
God nok til å jobbe så best jeg kan, rydde til det ser greit ut, mestre livet.
Jeg snakker om det å være god nok når jeg er ute på skolebesøk. Vi må ikke være best. Hvorfor skal vi det? Hvis alle skal være best, hvem skal være nest best da?
Det er et mesterskap hvor alle er vinnere. Paralympics. Jeg liker å se på Paralympics, jeg blir imponert av å se ekte idrettsglede, styrke, innsats og mot. Ekte idrettsstjerner.
Jeg vet faktisk to ting jeg er god på. Jeg er god til å flagge. Og så husker jeg bursdager. Særlig til de kongelig. Unyttig kunnskap, men praktisk når vi spiller Besserwisser.
Jeg ble god på det da jeg var barn. Hjemme hos oss likte vi å flagge. Og kongelige bursdager er offentlig flaggdager. Da jeg flyttet, kunne moren min ringe 2. juli for å si:
-I dag har kong Olav bursdag. Hurra!
Jeg flagget sikkert for kong Olav. Jeg liker jo å flagge.
Det første jeg monterte da jeg flyttet inn i blokka mi, var et flaggstangfeste. Og så flagger jeg i vei. Alltid en grunn til å heise flagget. Jeg flagger den 21. februar; Kong Haralds dag. Noen i blokka lurer hvorfor jeg også flagger den 20. februar. Enkelt. Den dagen har jeg bursdag. Jeg er faktisk verdensmestergod til å huske på min egen dag. I dag skal jeg forresten flagge for alle idrettsheltene på Paralympics. Tre ganger tre hurra for dem!
