Gråtekoner og en gledekone
Jeg er langt over snittet lettrørt. Dumt nok har jeg alltid sett på det som en belastning. Huff, der fikk jeg visst et rusk i øyet, kan jeg si ut i lufta i en butikk-kø mens jeg blunker og blunker. Skylden har kanskje et middelaldrende par foran meg som holder hender og ser forelsket ut, de har handlet inn ingredienser som vitner om at noe skal feires i kveld. Eller er det ungdommen jeg ekspederes av i kassen - fordi han smiler og sier «ha en fin dag» og mener det – etter at han - fordi han er under opplæring og tydelig skjemmes over at han slår inn feil beløp er sjarmerende lettet over at jeg sier det går bra. - Lykke til med ny jobb, legger jeg til og liksom nyser vekk tårer. Like etter passerer jeg en eldre dame som er ustø bak en rullator, frisyren er litt pussig og flat i bakhodet trolig fordi hun bor alene og ingen tilbyr seg å gre håret hennes, børste det pent i varm omsorg. Tanken får frem nye tårer for pågangsmotet hennes, hun går ut på tur selv om veiene er glatte og holkete. - Det var da voldsomt, sier jeg, og er glad jeg har på en strikkejakke, jakke med myke ermer fungerer perfekt som tørkepapir. Vannfast maskara, skriver jeg meg bak øret, kjøp det. Og putt et par solbriller i handlekurven, også. Himmel og hav, for en gråtekone du er!
Gråtekoner er fremdeles en profesjon, leser jeg på Wikipedia. Kjært barn har mange navn, stillingen kan også kalles for hylekone, klagekone eller sørgekone. Kvinnene får betaling for å gråte og klage over en avdød og å uttrykke sorg i forbindelse med en begravelse. Hun gråter for andre så de skal slippe selv eller fordi de ikke har tid. Jeg finner ikke fakta om hun som gråter fordi hun berøres. Jeg bestemmer meg for at hun heller burde hete gledekone!
Om kvelden er vi benket foran fjernsynet og Idol. Flott ungdom møter oss, både musikalitet og litt klovneri, brått spisser jeg ørene og tårer begynner å renne, for stemmen, jenta og det hun formidler går rett hjem. Hun får bukt med angsten når hun synger, forteller hun i intervjuet, smerten slipper, og i sangen er hun fri og glad. Jeg skynder meg å ta en god slurk Farris for liksom å demonstrere at det jeg reagerer på er kullsyren. Noe så tullete å skulle skjule dette, tenker jeg, du røres jo av gleden hennes og at hun er så ærlig! Å gråte av glede er da ikke flaut, men bra!
«Gråt mer, så pisser du mindre», sa noen en gang. Jeg skal gå for «Gråt mer, enda mer glede». Og så skal jeg ikke glemme å drikke godt med Farris. Jeg håper Farris inneholder like mye salter som tårer. Det passer i så fall bra fordi da erstatter jeg saltet.
