- Jeg skal kanskje bli veterinær eller biolog, forteller Malte. - Da kan jeg få en sjiraff som venn. Hvis en sjiraffmamma i en dyrepark dør, må menneskene der ta seg av kalven hennes.
Jeg nikker. - Det er en viktig jobb. Og sikkert en vanskelig jobb.
- Ja, og en måte å skape tillit på, er belønning. En kalv jeg leste om som heter Msitu, fikk knasende gode salatblader hver gang dyrepasseren trente med henne, uansett om hun greide det eller ikke.
- Lurt, svarer jeg, - det er mye bedre med belønning uansett.
- Snart forsto Msitu gå opp på vekten og løft høyre eller venstre fot og gå frem eller bakover. Hun syntes også det var greit at dyrepasserne renset og slipte ned hovene hennes fordi parksjiraffer må det. Sjiraffer på savannen får hovene naturlig slipt siden de går og går. Det som er fint, er at Msitu liker å være med på det - og så har hun blitt trygg på mennesker! Hun kommer alltid løpende når noen tilbyr henne mat.
- Det er kalven vår også, sier jeg og smiler. Fordi Malte og jeg får gitt kalven noen saftige gresstuster. Og så lurer jeg meg til å klappe kalven på mulen.
Malte og jeg kunne ha vært i parken i en evighet. Men parken skal stenge og vi må gå.
- Ha det, sjiraff, sier Malte når han går baklengs ut av porten. - Jeg savner deg alt.
- Jeg også, sier jeg, og sørger litt. Fordi det er så gøy å være med sjiraffer!
Og her kommer dagens fakta nummer 7: Sjiraffer sørger. I Kenya, i Soysambu nasjonalpark, observerte forsker Zoe Muller at en ukegammel sjiraffkalv døde. Moren var stresset - gikk frem og tilbake - og i ring rundt kalven, dyttet iherdig til den med mulen, det gjorde de andre sjiraffene i flokken, også. Ingen rikket seg fra kalven. I over ett døgn tok ingen av sjiraffene til seg næring, noe som er helt uvanlig for sjiraffer. Etter tre døgn dro flokken, men moren ble værende hos kalven i over en uke før hun endelig forlot den og sluttet seg til de andre.
Sjiraff-mulen er så myk å ta på:
