Jeg tenker godt mens jeg går tur. Jeg tenker enda bedre når jeg plukker ting. Som kantareller. Jeg er en rev til å finne dem - de store, gule som lukter ekstra godt og som sørger for at kurven fylles fort, fort. Sist jeg plukket var sammen med mannen min, i skumringstimen, og jeg gikk i dype tanker, jeg skulle løse et monsterproblem i boka jeg skrev på. Skogen er ekstra vakker i skumringen, ekstra grønn, ekstra stille og ekstra skummel. Heldigvis pleier plukkegenet å vinne over pysegenet, og jeg var i ferd med å gjøre et varp; en riktig stor ring med digre kantareller åpenbarte seg. Vi deler oss alltid mens vi plukker, og selv om soppen går til den samme husholdningen gjelder det å verne om sine funn. Krokbøyd satt jeg å frigjorde to svære buketter med skogens gull fra gress og kvister da noen dyttet meg i siden. Det ergret meg at mannen min listet seg innpå meg på den måten. Dette var mitt funn, han kunne gjøre sitt! Han dyttet meg dessuten på en innpåsliten, frekk måte, som om han dytter meg vekk.
- Slutt, sa jeg. Jeg snudde meg og så rett på et digert hode. Et brunhåret monster! Jeg skrek. Jeg skrek sånn at jeg skremte meg selv, skriket mitt gikk som en bumerang mellom bjørk og furu, jeg fikk det i retur, så voldsomt at jeg skrek enda mer.
– Hva er det? Mannen min kom imot meg fra motsatt side av skogen, han kom temmelig sent, registrerte jeg, jeg kunne ha blitt drept og spist opp på den tiden han brukte på å redde meg. Hadde det å gjøre med at han også hadde funnet mye sopp?
– Det var et monster, svarte jeg. – Jeg skremte det vekk. Jeg trodde først det var deg.
Han snudde seg vekk og smilte litt, jeg så det. – Du har fått besøk, ser jeg, sa han og nikket mot dyret som sto ved siden av meg. Dyret var en ku. – Åh, den, svarte jeg.
– Hun var hos meg i sted. Mannen min viste meg en fuktig flekk på jakken sin. - Hun slikket meg her. En skikkelig grei ku. Så oppdaget han alle kantarellene mine og nikket anerkjennende.
– Monsteret truet med å ta dem, sa jeg. - Jeg beskyttet dem. Inne i meg kunne jeg kjenne hvordan hjertet fremdeles slo og slo. Kua så også på kantarellene og ristet på ørene. Hun nappet til seg en gren.
– Flaks at den ikke angrep meg, sa jeg. – Jeg må ha skremt den.
– Kua eller monsteret? Mannen min ga meg et kyss på kinnet. - Kanskje kua skjønte hvor skremt du ble og ble stående for å passe på deg?
Jeg nikket. – Sånn er det. Skogen er full av monstre. Det eneste som hindrer dem i å ta mennesker er kuene. Visste du forresten at sopp er genetisk mer lik mennesker enn planter?