Gylne tider

Jeg var på klassetreff i helgen, vi hadde 36 års-jubileum. Det var så fint å møtes igjen. De fleste av oss har blitt grå, mange med tyngde på baken, alle rike på arr, av de gode og de som ennå gjør vondt. Vi diskuterte syttiåra, vi så på bilder, vi mintes lappebøker og yndlingsparfyme og håpløse forelskelser.   

Vi dro hjemover i en bil full av latter, kjørte rolig, nattsynet er ikke lenger hva det var. På motorveien passerte vi en russebil. Den sto i krabbefila, noen kastet opp, noen måtte på do, de veivet rundt. Det var to grader ute. Tillatt fart på veien er 110.

Og jeg tenkte på min egen russejente og hennes venner, i en måned fremover venter mye. Festing, dåp, havbad, håpløshet, forkjølelse, dans, musikk, ellevill glede, forelskelser, krangel, kjærlighetssorg, sår, plaster, livsglede, og inne i mellom alt; prøver og tentamener og innleveringer.

Jeg håper dagene skaper gode minner, jeg håper vennegjengen om 36 år, kanskje, møtes, feirer livet.

Jeg tenker også på deg som teller dager, timer, minutter til russetida er over, som mer enn noen gang kjenner på annerledesheten, som går alene til butikken for å kjøpe et par øl, som prøver å gli inn i mengden der det er mange nok til at du blir usynlig, som etter russetida har de fleste russekortene igjen. Til deg vil jeg si: Om en stund er dette et minne, og en gang i fremtiden, kan det minnet utrolig nok få et gyllent slør over seg, selv om alt akkurat nå kjennes uendelig og ensomt.

Aprilpoesi

Stjerner og planeter funkler i mørket

Nattens dronning farer over melkeveien

Månen er neste stopp

Hun slipper virvler av hvite slør

for å hente opp vårsprunge drømmer

Hele verdens poesidag

Når mørket er kvelende

Når redselen henger seg fast

i spindelvevet mellom brukne greiner

Da sier du at

de beste årene er her

og vi skal leve

og veve nysådd sødme

inn i nettet av hverdager.

Jeg har vært syk noen dager

Jeg har vært syk noen dager, influensa versjon lett.

Forfatter som jeg er, er jeg avhengig av hodet mitt, fantasien min, evnen til å overdrive og talentet for dramatikk. Det siste har jeg i monn. På de få dagene mens jeg lå rett ut, var jeg latterlig sutrete.

I dag våknet jeg til sol ute og sol i sinnet og fant med stor glede ut at manuset ikke hadde gått sitt vei; det ventet på meg, det. Ingen hadde tullet det til, ingen av feberfantasiene stemte.

Jeg tenkte mens jeg var syk at jeg hyller alle som er kronisk syke, som hver dag står opp med energinivå på null og kjenner smerter overalt, som brått overmannes av sorg og må gråte fordi dagen vil bli tung og som tenker at drømmene er store, men evnen til å gjennomføre er vekk.

Jeg visste at det ville gå over. Det vet vel alle kroniske syke at det neppe gjør.